Fra fødselen av er det våre foreldre som først skal ivareta oss og våre behov for de mest nødvendige tingene vi trenger for å vokse opp. Vi trenger mat, vi trenger trygghet, vi trenger en opplevelse av å være elsket. Dersom en av våre foreldre ikke gir oss dette, så vil vi kjenne på det.

Er oppdragelsen og oppveksten preget av mye kritikk og irettesetting fra våre omsorgspersoners side, så vi dette følge med oss. Jeg får ikke bare opplevelsen av at jeg gjør feil, jeg er feil, som Psykolog Cecilie Benneche sier når hun drøfter begrepet om Grunnskam.

Dersom vi får denne opplevelsen fra en av våre foreldre, så vil vi etter hvert søke etter bekreftelse hos noen som kan gi oss en modnere og mer balansert tilbakemelding på hvem vi er.

Da vil vi kanskje oppsøke arenaer som også kan være farlige, men det er ikke så viktig, tenker vi da kanskje. Det viktigste er at noen ivaretar meg og støtter meg og mitt livsprosjekt. Dette er viktig for oss for at vi skal føle oss hele og komplette som mennesker. Det er også en forutsetning for videre vekst.

Kilder: Cecile Benneche, Facebook , video, 11.06,2019.

Jeg tenker hva denne bloggen skal handle om. Indre ro, lyden av et bål som knitrer, å sitte på elvebredden med en kopp kaffe.

Det motsatte av indre ro, er indre kaos. Vi mennesker trenger ro i rundt oss for å takle en hektisk og krevende hverdag. Å sette seg ned med en god bok, høre på litt favorittmusikk, og bare være til i noen timer.

Ro og fred er et grunnleggende menneskelig behov vil jeg påstå. Hvis vi aldri kan sette oss ned å kople av tankene og nullstille oss, så blir vi etter hvert slitne.

Jeg kjenner på meg selv at jeg trenger noen timer hver dag for å kople av. En balanse mellom å gjøre og å være. La bøkene og det som er av prosjekter hvile en stund, Yin og Yang.