Fra fødselen av er det våre foreldre som først skal ivareta oss og våre behov for de mest nødvendige tingene vi trenger for å vokse opp. Vi trenger mat, vi trenger trygghet, vi trenger en opplevelse av å være elsket. Dersom en av våre foreldre ikke gir oss dette, så vil vi kjenne på det.

Er oppdragelsen og oppveksten preget av mye kritikk og irettesetting fra våre omsorgspersoners side, så vi dette følge med oss. Jeg får ikke bare opplevelsen av at jeg gjør feil, jeg er feil, som Psykolog Cecilie Benneche sier når hun drøfter begrepet om Grunnskam.

Dersom vi får denne opplevelsen fra en av våre foreldre, så vil vi etter hvert søke etter bekreftelse hos noen som kan gi oss en modnere og mer balansert tilbakemelding på hvem vi er.

Da vil vi kanskje oppsøke arenaer som også kan være farlige, men det er ikke så viktig, tenker vi da kanskje. Det viktigste er at noen ivaretar meg og støtter meg og mitt livsprosjekt. Dette er viktig for oss for at vi skal føle oss hele og komplette som mennesker. Det er også en forutsetning for videre vekst.

Kilder: Cecile Benneche, Facebook , video, 11.06,2019.

Du har sikkert sette disse typene i aksjon. Dr Phil beskriver på sin Youtube kanal om hvordan det er å ha omgang med mennesker av denne kategorien. Han lurer på hvor de kommer fra disse menneskene, som tærer på sine nærmeste for en slags selvoppholdelse.

Det første du må lære deg , sier Dr. Phil, er at du aldri kan omvende en slik person. Verken du eller jeg skal prøve å omvende dem. Det er best å holde avstand, sier han. Tenk deg et mennesker som har et overdrevent behov for å bli respektert og beundret. I tillegg så er en slik person aggressiv og irritabel. Hvis du tenker deg alle disse egenskapene i ett og samme menneske, så blir dette en svært vanskelig relasjon.

Hvis du oppnår noe positivt for deg selv, gjør det bra i en eller annen sammenheng, da tar de det personlig. Det går på deres bekostning dersom du f.eks. får deg en ny bil. Hvis du blir forfremmet, så er det på deres bekostning , føler de.

En ondartet narsissist kan virke interessert, mener Dr Phil på sin Youtube kanal, og du kan kanskje tenke at han eller hun nå har forandret seg. Men denne interessen er bare kamuflert og de ønsker kun å få informasjon fra deg, som de kan bruke mot deg senere.

Så fremt du kan unngå å omgås et slikt menneske, gjør for all del det, sier Dr. Phil. Hvis ikke, prøv å begrense kontakten. Du klarer aldri å endre på en slik person. Det du bør gjøre er å sette opp noen grenser mellom deg og dette mennesket , ellers å vil han eller hun tære veldig mye på deg og livet ditt blir svært vanskelig.

Jeg  var medlem av en singelgruppe på nettet en tid. Det var litt forskjellige folk som var med der. Jeg  var vel litt i øvre aldersgruppe i forhold til de som var med der. Men det var også folk som var eldre enn meg der også. Jeg fikk vel ikke så mye bekreftelse på hvem jeg var i denne gruppa for å si det på den måten. Litt som de bygdefestene jeg var på på 80 og 90 tallet og også et diskotek jeg frekventerte på den tiden. Utelivet gav meg ikke så mye.

Men det rare er at selv om disse gruppene og disse møtestedene ikke gav meg så mye, så fortsatte jeg å dra dit i lang tid. Jeg oppsøkte hotellet og diskoen i bygda på tross av at det ikke ble noe treff med det motsatte kjønn. Hvorfor gjorde jeg det? Det var jo ingen som la merke til meg, hva hadde jeg der å gjøre?

Hvorfor fortsetter vi mennesker, i hvert fall mange av oss , å gjøre handlinger gang etter gang, som ikke gir noe avkastning? Hvorfor er vi sammen med mennesker som ikke gir oss noen verdens ting?

Det som jeg tenker at det handler litt om er at vår selvfølelse trenger bekreftelse for å vokse og utvikle seg. Og når vi ikke får den bekreftelsen vi behøver fra et eller flere mennesker, så prøver vi å oppsøke de igjen og igjen og igjen. Det blir en ond sirkel.

Et menneske som ikke er i stand til å gi oss den bekreftelsen vi behøver, som venn, kjæreste eller kollega, blir gjerne sittende på netthinnen i lang framtid. Og når vi da en gang møter på et menneske som gir oss den bekreftelsen vi behøver på ha, så lurer vi på hva vi gjorde hos de andre menneskene i så lang tid.

Denne handlemåten stammer ofte fra de opplevelsene vi hadde i familien da vi vokste opp. Hvis det var vanskelig å få mors kjærlighet eller fars oppmerksomhet, så anstrengte vi oss gjerne litt ekstra for å oppnå dette. Kanskje så ville de ombestemme seg. Til slutt så kanskje fant vi ut at vi ikke fikk noen oppmerksomhet, det var ingen der..

For å kunne ta vare på oss selv, så trenger vi å bryte ut av disse negative relasjonene, finne andre plattformer, mennesker som tar oss videre. Vi er faktisk verdt noe, vi fortjener å ha det bra…..hele livet.

En pleaser er en person som setter andre foran seg selv så og si hele tiden. Det er viktig at de andre blir fornøyd. Pleaseren er gjerne vokst opp med foreldre som ikke har dekket hans eller hennes behov for nærhet og omsorg godt nok. For at foreldrene skulle bli fornøyde så måtte barnet oppføre seg på en bestemt måte.

Hvis mor f,eks var sliten etter jobben og ikke ville forstyrres før det hadde gått noen timer, så ville barnet bli oppmerksom på at mor i den tiden trakk seg unna og ville være for seg selv. For å få mors omsorg måtte barnet være stille slik at mor kunne hvile og etter hvert begynne å lage mat. Her var det viktig å ikke forstyrre mor i de timene etter jobben.

Barnet overfører denne opplevelsen til andre relasjoner senere i livet. Hvis de er en jente, så vil hun la være å stille så høye krav til de i rundt seg. I venneflokken vil hun være den som føler ansvar for at venninnene alltid er underholdt. Hun vil være opptatt med å skulle finne på nye samtaleevner hvis det blir stille. Hun vil være opptatt av å finne et bra sted å spise hvis de skal ut en tur. Hun vil være den som alltid skal sørge for at de andre venninnene har det bra.

Et eksempel på dette hos en gutt , er fra den svenske serien av Luksusfellen. Der er en av guttene en pleaser. Når gjengen er på et utested så tar han på seg rollen som den som alltid skal spandere drikke på de andre kameratene. Gutten ender til slutt opp med stor gjeld og må få hjelp til å løse dette.

Det å skulle ta på seg ansvaret for at de irundt oss hele tiden har det bra, er en stor byrde. De av oss som har dette personlighetstrekket må kjenne på at vi har egne behov selv også. Vi må gjøre oss selv godt , registere at vi trenger noe selv også.

En «pleaser» vil kunne oppleve at han eller hun kan kjenne på stemningen hva slags behov de andre har. «Pleaseren må lære å sette seg selv i høysetet noen ganger og prøve å stenge ut resten av verden sine behov. Det som pleaseren gjør er egentlig å sørge for at han eller hun ikke blir unyttig. Dette er en slags form for manipulering. Jeg manipulere andre til å trenge meg.

Når «pleaseren» lærer seg å ta vare på egne behov først, så kan han eller hun være til hjelp for andre uten å forvente å få noe tilbake.

Da er det skjedd en god modning

320201DC-C200-4C23-9E8D879E1F3C0A90-4FE489D4-B08A-4F23-9097E12A3E8ECB1B

Homeostase er et ord i som brukes i psykologien. Dette betyr at en person er i balanse, han eller hun er fornøyd med tingenes tilstand. Ting behøver ikke bli bedre nå, det er godt nok. Denne personen lever i harmoni med seg selv og omgivelsene. En slik person er ikke en person som driver og peser rundt på et treningsstudio, sykler heller ikke Birken, men tar livet litt mer med ro. Personen er ikke så stresset. Han eller hun tar seg tid til livet.

Fysiostase er at annet ord som betyr noe annet, nemlig at organismen er hele tiden på jakt etter nye suksesser, nye bekreftelser. Vi finner dette veldig sterkt hos karriereorienterte mennesker. Selv om personen oppnår suksess på et felt, så vil vedkommende bare fortsette å hige etter nye suksesser. En seier er ikke nok. Personen er det vi kan kalle en notorisk vinner.

«Jeg skal være bedre enn deg», er denne personens mentalitet. Den kompetetive personlighet skal gjerne konkurrere i alt. Det blir et evig jag. Det som denne personen tror er at bare jeg nå får en seier til , så vil jeg bli lykkelig, da vil alt bli bra. Det er ikke det som er tilfellet. Det er  heller mer suksess for suksessens skyld. Problemet er at stadig nye suksesser vil ikke gi denne personen så mye mer lykkefølelse. Når ett mål er nådd , så skal et nytt mål settes. Dette koster i lengden.

Motsatt er selvfølgelig en person som ikke setter seg så høye mål.  Men vedkommende kan jo ha et godt liv allikevel? Å stå i kassen på Rema eller kjøre drosje eller å være renholdsarbeider er vel kanskje ikke høystatusyrker. Kanskje burde de bli det?De gjør jo alle en viktig jobb.

Det er vel kanskje bra at vi har begge typene, noen som kan flytte grenser og noen som er mer konstante. Jeg tenker at i jakten på det gode liv, så må hver enkelt av oss finne ut av dette selv. Er det et godt liv å hele skulle være best? Å hele tiden skulle ha det nyeste nye av forskjellige produkter? Jeg tror vel kanskje egentlig ikke det.

Men vi bør vel alle finne ut hvor i dette landskapet vi ligger, enten om vi ligger i toppsjiktet eller mer midt på.

Jeg hører på en reklame for røykestopp. Å klare å slutte å røyke er strevsomt for noen. Fra barndommen av er vi vant til at når noe går oss i mot så må vi putte noe i munnen.

Dette forklarer at folk som er overvektige , blir dette fordi de bruker mat for å døyve følelser. Andre midler som vi mennesker bruker for å døyve følelsene vår er øl-glasset , eller drinken.

Etter en krevende arbeidsdag er man gjerne sulten fordi man må ha noe å senke stressnivået på. Vi har opplevd ting på jobben som har gått oss i mot, en irriterende kollega, en utrivelig kunde, en brysom sjef.

Det vi gjør da er altså å putte noe i munnen for å døyve smerten. Dette stammer i fra spedbarns-stadiet da vi har puppen å stikke i munnen.

Dette kan være at vi spiser veldig mye mat når vi kommer hjem fra jobben, for å dempe følelsen av frustrasjon som har vært i løpet av dagen. Vi ønsker å dempe følelsene rundt det som har skjedd. Psykoanalysens far Sigmund Freud kaller dette for oral stadiet. Når vi må putte noe i munnen for å dempe frustrasjonen vi har inni oss, returnerer vi tilbake til det orale stadium.

En litt mer dramatisk måte å døyve smerter på for litt mer alvorlige ting er å bruke narkotika.Men dette blir mer komplisert. Karlsen (2016) mener at det å bli rus-avhengig er behov som er på avveie. De som havner i denne kategorien er såkalt predisponerte for å finne stimuli for å døyve smerten. Det kan da være ulik terskel i forhold den tilbøyeligheten som er for å putte noe i munnen for å døyve smerten.

Men tilbake til røyksuget. Som i reklamen der mannen sier han skal slutte å røyke når det blir litt roligere på jobben. Da er det stresset på jobben han ønsker å dempe ved å ta seg en sigarett.

Det å shoppe kan også være å døyve følelser. Vi kjøper oss en gjenstand- som vi kanskje egentlig ikke trenger- når noe har gått oss imot.