Fra fødselen av er det våre foreldre som først skal ivareta oss og våre behov for de mest nødvendige tingene vi trenger for å vokse opp. Vi trenger mat, vi trenger trygghet, vi trenger en opplevelse av å være elsket. Dersom en av våre foreldre ikke gir oss dette, så vil vi kjenne på det.

Er oppdragelsen og oppveksten preget av mye kritikk og irettesetting fra våre omsorgspersoners side, så vi dette følge med oss. Jeg får ikke bare opplevelsen av at jeg gjør feil, jeg er feil, som Psykolog Cecilie Benneche sier når hun drøfter begrepet om Grunnskam.

Dersom vi får denne opplevelsen fra en av våre foreldre, så vil vi etter hvert søke etter bekreftelse hos noen som kan gi oss en modnere og mer balansert tilbakemelding på hvem vi er.

Da vil vi kanskje oppsøke arenaer som også kan være farlige, men det er ikke så viktig, tenker vi da kanskje. Det viktigste er at noen ivaretar meg og støtter meg og mitt livsprosjekt. Dette er viktig for oss for at vi skal føle oss hele og komplette som mennesker. Det er også en forutsetning for videre vekst.

Kilder: Cecile Benneche, Facebook , video, 11.06,2019.

Det er en spesiell stemning på arbeidsplassen. Sekretæren som pleier å sitte i administrasjonen og ta telefoner er for tiden sykemeldt. Hun har sklidd på isen og forstuet en ankel og må være borte fra jobben et stund. Bak en skrivepult sitter en mannsperson som er programmerer. Han har hatt noe samarbeid med sekretæren og har hjulpet henne en god del med noen prosjekter som hun har holdt på med. De har samarbeidet om et prosjekt der han har kommet med mange gode ideer.

Daglig leder går alltid forbi kontoret til programmereren , liksom han prøver å unngå han. Programmereren sier at han kunne gjerne tenkt seg flere oppgaver. Sekretæren er delvis sykemeldt, så hun er innom kontoret av og til. Hver gang sørger hun for å plumpe ut med en eller annen kommentar som ikke er i favør av programmereren for å si det på den måten.

Programmereren blir sittende for seg selv og skjønner ikke hvorfor ingen kommer med arbeidsoppgaver til han. Han har en mastergrad i programmering og er blant de best kvalifiserte på jobben. Men dette sørger sekretæren for å ødelegge hver gang hun er innom.

De andre ansatte går heller ikke inn på kontoret til programmereren. De kvier seg.

På denne måten skaper ett menneske et giftig arbeidsmiljø.  Så programmereren sitter nå der dag ut og dag inn. Han har til og med gitt noen gode råd til daglig leder også. Men det virker ikke som at det har noen betydning.