Homeostase er et ord i som brukes i psykologien. Dette betyr at en person er i balanse, han eller hun er fornøyd med tingenes tilstand. Ting behøver ikke bli bedre nå, det er godt nok. Denne personen lever i harmoni med seg selv og omgivelsene. En slik person er ikke en person som driver og peser rundt på et treningsstudio, sykler heller ikke Birken, men tar livet litt mer med ro. Personen er ikke så stresset. Han eller hun tar seg tid til livet.

Fysiostase er at annet ord som betyr noe annet, nemlig at organismen er hele tiden på jakt etter nye suksesser, nye bekreftelser. Vi finner dette veldig sterkt hos karriereorienterte mennesker. Selv om personen oppnår suksess på et felt, så vil vedkommende bare fortsette å hige etter nye suksesser. En seier er ikke nok. Personen er det vi kan kalle en notorisk vinner.

«Jeg skal være bedre enn deg», er denne personens mentalitet. Den kompetetive personlighet skal gjerne konkurrere i alt. Det blir et evig jag. Det som denne personen tror er at bare jeg nå får en seier til , så vil jeg bli lykkelig, da vil alt bli bra. Det er ikke det som er tilfellet. Det er  heller mer suksess for suksessens skyld. Problemet er at stadig nye suksesser vil ikke gi denne personen så mye mer lykkefølelse. Når ett mål er nådd , så skal et nytt mål settes. Dette koster i lengden.

Motsatt er selvfølgelig en person som ikke setter seg så høye mål.  Men vedkommende kan jo ha et godt liv allikevel? Å stå i kassen på Rema eller kjøre drosje eller å være renholdsarbeider er vel kanskje ikke høystatusyrker. Kanskje burde de bli det?De gjør jo alle en viktig jobb.

Det er vel kanskje bra at vi har begge typene, noen som kan flytte grenser og noen som er mer konstante. Jeg tenker at i jakten på det gode liv, så må hver enkelt av oss finne ut av dette selv. Er det et godt liv å hele skulle være best? Å hele tiden skulle ha det nyeste nye av forskjellige produkter? Jeg tror vel kanskje egentlig ikke det.

Men vi bør vel alle finne ut hvor i dette landskapet vi ligger, enten om vi ligger i toppsjiktet eller mer midt på.

Da er det klart.»The First Lady» Cecilia Brekhus skal møte den argentinske bokseren Erica Farias i Bergen. Kampen er kalt «The Battle of Bergen». Det er ikke så lenge siden Brækhus bokset og vant over  Klara Svennson.

Brækhus begynner å inneha noen titler etterhvert. Hun har mange belter å knytte rundt livet nå. Det er den 9. juni i år at denne kampen skal finne sted. Brækhus sier at hun gleder seg veldig til denne kampen. Det blir som å komme hjem, sier hun. hun er oppvokst et steinkast unna der hvor kampen skal holdes.

Hennes motstander, Erica Farias, sier at hun ser fram til denne kampen. Hun en av verdens beste boksere i vektklassen under Brækhus,og skal da utfordre Brækhus i vektklassen over den vektklassen hun bokser i nå.

Så får vi tro da at værgudene er på arrangørenes side. Det er i følge arrangøren blitt arrangert liknende ting som dette før både i England og Irland, så det er blitt prøvd før.

Brækhus sier at hun må bokse bedre mot Farias enn hun gjorde mot Klara Svennson forrige fredag, ellers vil hun tape alle titlene sine.

Vi mennesker har behov for å uttrykke oss gjennom det vi føler. Dette vil jeg si er et sterkt behov som vi alle ha, at vi kan ha noen relasjoner der vi kan være oss selv. Dette er godt for vår mentale helse.

Men hva hvis omgivelsene ikke er slik, at alt det vi sier og gjør blir målt og vurdert nøye av de som er i rundt oss. Uansett hva vi sier så blir det tatt til betrakting og noen forteller dette videre til noen andre.

Er det bra å ha det sånn over lengre tid? Tåler et menneske dette?

Det er jeg noe usikker på. Jeg tror at hvis alt vi sier og uttrykker blir hele tiden bedømt og vurdert av noen annen, så vil vi ikke kunne holde ut med denne personen i lengden. Vi blir nødt til å bryte båndet, ellers blir vi utslettet.

Dette er nødvendig for å kunne ha en god helse.

Jeg hører på en reklame for røykestopp. Å klare å slutte å røyke er strevsomt for noen. Fra barndommen av er vi vant til at når noe går oss i mot så må vi putte noe i munnen.

Dette forklarer at folk som er overvektige , blir dette fordi de bruker mat for å døyve følelser. Andre midler som vi mennesker bruker for å døyve følelsene vår er øl-glasset , eller drinken.

Etter en krevende arbeidsdag er man gjerne sulten fordi man må ha noe å senke stressnivået på. Vi har opplevd ting på jobben som har gått oss i mot, en irriterende kollega, en utrivelig kunde, en brysom sjef.

Det vi gjør da er altså å putte noe i munnen for å døyve smerten. Dette stammer i fra spedbarns-stadiet da vi har puppen å stikke i munnen.

Dette kan være at vi spiser veldig mye mat når vi kommer hjem fra jobben, for å dempe følelsen av frustrasjon som har vært i løpet av dagen. Vi ønsker å dempe følelsene rundt det som har skjedd. Psykoanalysens far Sigmund Freud kaller dette for oral stadiet. Når vi må putte noe i munnen for å dempe frustrasjonen vi har inni oss, returnerer vi tilbake til det orale stadium.

En litt mer dramatisk måte å døyve smerter på for litt mer alvorlige ting er å bruke narkotika.Men dette blir mer komplisert. Karlsen (2016) mener at det å bli rus-avhengig er behov som er på avveie. De som havner i denne kategorien er såkalt predisponerte for å finne stimuli for å døyve smerten. Det kan da være ulik terskel i forhold den tilbøyeligheten som er for å putte noe i munnen for å døyve smerten.

Men tilbake til røyksuget. Som i reklamen der mannen sier han skal slutte å røyke når det blir litt roligere på jobben. Da er det stresset på jobben han ønsker å dempe ved å ta seg en sigarett.

Det å shoppe kan også være å døyve følelser. Vi kjøper oss en gjenstand- som vi kanskje egentlig ikke trenger- når noe har gått oss imot.